Dette er en redigert og oppdatert transkripsjon av en tale som ble holdt av Middle East Forums president, Daniel Pipes, for Christian Solidarity International i Zürich, Sveits, 7. mars 2012.
Et nytt innslag har utviklet seg i sunni-muslimsk tenkning: Etnisk rensing. Det er ikke folkemord, men det dreier seg om å fordrive befolkninger som ikke er sunni-muslimske. Etter hvert som denne tenkningen brer om seg, betyr det at ikke-muslimske minoriteter har en farlig fremtid i land med muslimsk flertallsbefolkning, og noen av dem har neppe noen fremtid der i det hele tatt.
Jeg skal spore opprinnelsen til etnisk rensing i Midtøsten, og være særlig oppmerksom på betydningen for de kristne og vurdere hvordan vi skal forholde oss til det.
La oss til å begynne med se på situasjonen for ikke-muslimer i land med muslimsk flertall før 1800.
Muslimene delte ikke-muslimene i to kategorier: Monoteister anerkjent av islam som tilhørende en gyldig tro [som stort sett var jøder og kristne] og polyteister [særlig hinduer] som manglet en slik anerkjennelse. Den første kategorien – vårt emne her – er kjent som Bokens folk [Ahlal-Kitab].
Muslimene var relativt tolerante overfor Bokens folk – men bare dersom de aksepterte å bli dhimmier [beskyttede personer] som anerkjente muslimenes styre og islams overhøyhet. Med andre ord – dersom de aksepterte en mindreverdig status. De måtte betale spesielle avgifter [kalt jizya], de kunne ikke gjøre tjeneste i militæret eller politiet, eller mer generelt utøve makt over muslimer. Det vrimlet av lover som begrenset luksus for dem. En kristen eller jøde måtte gå eller bruke muldyr, men ikke hest, og måtte vise aktelse for en muslim på gaten. [Selvfølgelig var det slik at praksis endret seg fra land til land, og fra en tid til en annen.]
Den anerkjennelsen som ble gitt til religiøse minoriteter gjorde muslimstyrte land helt annerledes enn de var under førmoderne kristendom. Kristne under muslimsk styre hadde bedre betingelser enn muslimer under kristent styre. Omkring år 1200 ville det være bedre å være en kristen som bodde i det muslimske Spania enn en muslim som bodde i det kristne Spania. Ingen moderne innbygger ville godtatt det ufordelaktige ved å leve som dhimmi.
På samme måte var det for jøder. Mark R. Cohen bemerker at "jødene erfarte fra islams side, særlig under de formative og klassiske århundrene [opp til det 13. århundre] langt mindre forfølgelse enn jødene gjorde fra kristenhetens side."
Men vi må ikke romantisere dhimmi-statusen. Ja, den gav en grad av toleranse, – at man kunne bo sammen, og beskyttelse – men dette var basert på den forutsetning av det var muslimsk overhøyhet og ikke-muslimsk mindreverd. Den kunne også bli misbrukt som bare et innfall fra muslimsk side. Ingen moderne innbygger ville godtatt det ufordelaktige ved å leve som dhimmi.
Praktiseringen av dhimmi-statusen brøt sammen i moderne tid, det vil si etter 1800, da europeiske makter [britiske, franske, hollandske, spanske, italienske, russiske, og andre] oversvømte nesten hele den muslimske verden. Selv de få landene – Jemen, Arabia, Tyrkia, Iran – som unngikk direkte europeisk kontroll, merket den europeiske dominansen.
Kristne imperialister snudde dhimmi-statusen på hodet og favoriserte kristne og jøder, som begge viste større vilje til å akseptere nye herskere, lære deres språk og ferdigheter, arbeide for dem, og tjene som mellommenn overfor den muslimske befolkningen. Naturligvis motsatte de muslimske flertallsbefolkningene seg denne økte status for kristne og jøder.
Da det europeiske styret uunngåelig tok slutt og muslimene fikk makten tilbake, satte de minoritetene brutalt tilbake på plass. Og til det verre, for dhimmi-statusen hadde tidligere blitt forkastet og skulle ikke bli gjenopptatt. Usikre på seg selv, så de nye herskerne negativt på Bokens folk, fylt av vrede fordi disse hadde gått i tjeneste for imperialistene og fordi muslimene var mistenksomme overfor deres fortsatte bånd til Europa [og særlig overfor jødene og det senere Israel].
Man kunne si at annenklasses dhimmi-status nå ble en tredje- eller fjerdeklasse post-dhimmi-status. Oppdelingen av Det ottomanske imperiet førte til mer forfølgelse av kristne og jøder enn kanskje noen gang tidligere, noe som startet med armenerne i Tyrkia i 1910 og kulminerte med forfølgelsen av de kristne i Irak og Syria.
I 1945 utgjorde jødene i land med muslimsk flertall omkring 1 million; i dag utgjør de mellom 30 000 og 40 000.
Før vi går videre med de kristnes erfaringer, la oss komme med noen ord om de jødiske erfaringer. Eldgamle jødiske samfunn forsvant som en følge av at dhimmi-statusen kollapset og med grunnleggelsen av Israel i 1948. Jødene brøt opp eller ble jaget ut i løpet av en periode på 20 år etter annen verdenskrig. Det lille, men livskraftige jødiske samfunnet i Algerie viser kanskje den mest dramatiske illustrasjonen på de post-imperiale forandringene. Jødene der hadde bundet seg så opp til det franske styret at hele den jødiske befolkningen flyktet fra landet sammen med de franske herskerne i juli 1962.[1] I 1945 utgjorde den jødiske befolkning i muslimske land 1 million; i dag utgjør de mellom 30 000 og 40 000, og nesten alle disse bor i Iran, Tyrkia og Marokko. Bare en håndfull bor andre steder – kanskje er det 60 jøder i Egypt, 9 i Irak, og enda færre i Afghanistan. Disse omtrent ikke-fungerende samfunnene med eldre vil om få år være borte.
Som det heter: "Først forsvinner lørdagsfolket, deretter søndagsfolket." Og nå er det de kristnes tur.
 Det indre av en koptisk kirke som ble brent ned i 2013, i Minya-provinsen, Egypt. |
De kristne gjentar nå den jødiske exodus. Fra 1500 til 1900 utgjorde kristne 15% av befolkningen i Midtøsten, ifølge David B. Barrett og Todd M. Johnson. I 1910 var dette blitt redusert til 13,6%, ifølge Todd M. Johnson og Gina A. Zurlo, og i 2010 hadde antall kristne blitt redusert til bare 4,2%, eller mindre enn en tredjedel av hva det var for 100 år siden. Denne nedadgående tendensen forsetter selvfølgelig svært tydelig.
Som journalisten Lee Smith uttrykker det: "Å være kristen i Midtøsten har aldri vært lett, men bølgen av opprør som har feiet over regionen det foregående år har gjort situasjonen for regionens kristne minoritet nesten utålelig."[2] Eksemplene er alarmerende, og på mange måter uten parallell i den lange historien om muslimsk-kristne forbindelser. Her er noen eksempler [med takk til Raymond Ibrahim]:
- I Nigeria drepte islamistgruppen Boko Haram i 2011 minst 510 mennesker, stort sett kristne, og brente ned eller ødela mer enn 30 kirker i ti nordlige delstater.
- I Uganda kastet muslimer på julaften 2011 syre på en kirkeleder, og etterlot ham med alvorlige skader.
- I Iran ble en kirke som feiret Jul angrepet av sikkerhetsstyrker, og alle de tilstedeværende, inkludert søndagsskolebarn, ble arrestert og forhørt.
- I Tadsjikistan ble en ung mann utkledd som Fader Frost [julenisse] stukket til døde da han besøkte slektninger og hadde med seg gaver.
- I Malaysia måtte menighetsprester og ungdomsledere i kirken få tillatelse til å synge, noe som medførte at de måtte oppgi fullt navn og ID-nummer til politiet.
- I Indonesia hugget "vandaler" av hodet på en statue av jomfru Maria.
Budskapet er klart: "Kristne, dere er ikke velkommen her. Dra vekk."
Kristne har svart ved raskt å forlate Midtøsten, og det er kommet så langt at troen dør på det stedet hvor den ble til. I Tyrkia utgjorde den kristne befolkningen 2 millioner i 1920, men utgjør nå bare noen få tusen. I Irak fant CSI ut at av den omlag ene millionen kristne som bodde der i 2003, hadde halvparten flyktet. Det irakiske kristne understøttelsesråd ropte ut: "Vi er i ferd med å utslettes." [3] I Syria utgjorde kristne en tredjedel av befolkningen ved begynnelsen av forrige århundre. I dag utgjør de mindre enn 10%. I Libanon sank andelen kristne fra 55% for 70 år siden til dagens under 30%. Kopterne drar bort som aldri før i sin lange historie.
I det hellige land utgjorde kristne opp mot 10% av befolkningen i den ottomanske perioden. Det tallet er nå under 2%. Betlehem og Nasaret, de mest kjente kristne byene, hadde i to tusen år kristne majoriteter, men ikke nå lenger. De er nå muslimske byer. I Jerusalem var det flere kristne enn muslimer i 1922, i dag er den kristne andelen i Jerusalem på bare 2%. Til tross for denne emigrasjonen, bemerker Khaled Abu Toameh, en muslimsk palestinsk journalist, at "Israel forblir det eneste stedet i Midtøsten hvor arabiske kristne føler seg beskyttet og trygge." [4]
 Patriarken Gregor III Laham av Antiokia [født 1933]. |
Avisen Wall Street Journal rapporterer at – i dag – "lever det flere arabiske kristne utenfor Midtøsten enn i regionen. Om lag 20 millioner bor utenlands, og 15 millioner arabiske kristne bor fortsatt i Midtøsten, ifølge en rapport fra forrige år fra tre kristne hjelpeorganisasjoner og East London University." Samuel Tadros fra Hudson Institute blir sitert på at antallet koptiske kirker i USA har økt fra 2 i 1971 til 252 i 2017.
Østlige kristne takler denne krisen på ulike måter. Jeg skal se på noen av dem. Melkittiske katolikker [som først og fremst bor i Libanon og Syria] har forsøkt å unngå bråk ved å fortelle muslimene nøyaktig hva de ønsker å høre. Patriarken Gregor III Laham av Antiokia kunngjorde i 2005:
"Vi er islams kirke .....Islam er vårt miljø, konteksten vi lever i og med hvilken vi er historisk forbundet.... Vi forstår islam fra innsiden. Når jeg hører et vers fra koranen, er det ikke noe som er fremmed for meg. Det er et uttrykk for den sivilisasjonen som jeg tilhører."[5]
Gregor la skylden for islamismen på Vesten: "Fundamentalisme er en sykdom som bryter ut og slår rot på grunn av tomrommet i den vestlige moderniteten."[6] I samme ånd kritiserte Gregor i 2010 Israel for jihad-angrep på østlige kristne:
"Volden har ingenting med islam å gjøre.... Den er faktisk en konspirasjon som er planlagt av sionismen og noen kristne med sionistiske synspunkter, og den har som mål å undergrave og gi et dårlig bilde av islam... Det er også en konspirasjon mot arabere ... å fornekte dem deres rettigheter og særlig da palestinernes."[7]
Han la i 2011 til at den palestinsk-israelske konflikten er den "eneste" grunnen til migrasjonen av østlige kristne fra Midtøsten, og at dette fører til at de står overfor en "demografisk utslettelse."[8]
Gregors tilnærming kan oppsummeres slik: Muslimer, vær så snill ikke å skade oss; vi vil si alt dere ønsker. Vi har ingen egen identitet. Vi er faktisk en slags muslimer. Dette er en fullstendig dhimmi-søknad i en post-dhimmi epoke.
 "Lille Libanon" svarer stort sett til det gule området på kartet. |
Maronittene har historisk sett representert den mest dramatiske kontrasten til denne selvfornedrelsen. Av teologiske [Den katolske kirke] og geografiske [fjellområdene] grunner har de representert det mest selvsikre og frie kristne samfunn i Midtøsten. Bevæpnet og selvstendige holdt maronittene de muslimske krigsherrene på avstand.
I 1926 fikk de på enestående vis en imperiemakt, Frankrike, til å skape en stat – Libanon – for dem. Men maronittene var grådige. Heller enn å akseptere "et lite Libanon" hvor de og andre kristne utgjorde 80% av befolkningen, krevde de og fikk et "Stor-Libanon" hvor kristne utgjorde omtrent 55% av befolkningen. Femti år senere i 1976 betalte maronittene prisen for dette overmotet da muslimene startet en 15-års borgerkrig som brøt ned maronittenes makt.
Maronittene svarte med å vende seg mot hverandre. Mens noen fortsatt var utfordrende, har den viktigste fraksjonen vært beslektet med melkittene. Tidligere general Michel Aoun reiste i 1991 seg opp mot syrerne; i dag tilhører han Hezbollah og gjør jihad. Lee Smith sier:
"Maronittene har alltid utmerket seg selv som den mest standhaftig konfesjonelle blant de ulike sektene i regionen. Men frykt, undertrykkelse, og kortsiktig politisk beregning har i dag ledet dem til å søke beskyttelse og lederskap hos Midtøstens farligste og bakstreverske elementer: Syria, Iran og Hezbollah."[9]
Kort sagt – maronittene har gått fra å være frie kristne til å bli delvis dhimmier.
Siden den islamske erobringen av Egypt for nesten 14 århundrer siden, har kopterne i Egypt fulgt en nesten motsatt linje av den maronittene valgte. Deres geografi [flate områder], historie [sterk sentral styring], og samfunn [spredt blant muslimene], favoriserte ikke uavhengig makt, og førte til at kopterne bøyde sine hoder.
Ved fullt ut å godta dhimmi-status, overlevde kopterne og motsto islamisering med større hell enn de fleste kristne ellers i Midtøsten, noe deres relativt store antall viser.
Kolonitiden gav dem en større rolle som de villig tok, symbolisert ved bestefaren til tidligere generalsekretær i FN Boutros Boutros-Ghali, som gjorde tjeneste som statsminister i Egypt i perioden 1908-10. Dette maktmellomspillet fikk raskt en slutt da britene forlot landet i 1950-årene.
 Boutros Ghali gjorde tjeneste som statsminister i Egypt 1908 – 10. |
Fra omkring 1980 har to parallelle utviklinger funnet sted. På den ene side har islamister systematisk angrepet koptere gjennom ulike former for tvang og vold mot dem, noe den egyptiske regjeringen oppmuntret til. Regjeringen legger vanligvis større vekt på å opprettholde gode relasjoner til islamistene enn å beskytte den kristne minoriteten. Kristne ble til en brikke i spillet, og eksempelvis Hosni Mubarak spilte et dobbeltspill idet han gav inntrykk av å være beskytter av kopterne. Han var alt annet enn beskytter av kopterne.
På den annen side – etter århundrer med nesten-taushet har kopterne funnet sin kollektive stemme. De har organisert seg for å kunne forsvare seg, de ytrer seg om sin tro, og ledet protestene da den egyptiske presidenten besøkte Washington. Til tross for en lang tradisjon med tilpasning, er kopterne i ferd med å bli de nye maronittene.
Til tross for disse ulike metoder for tilpasning – super-dhimmi, dhimmi, og selvsikkerhet – er de generelle utsikter for kristendommen i Midtøsten svake. Dhimmiens aksepterte stilling førte til manglende fremgang fulgt av en tanke om etnisk rensing.
Man hører mye om hat og frykt for islam, nå kalt for "islamofobi." Men Ayaan Hirsi Ali, tidligere muslim og tidligere nederlandsk parlamentariker, mener det reelle problemet er noe helt annet: Kristofobi.
En åpen vurdering av nylige hendelser og tendenser leder til den konklusjon at omfanget av og alvorlighetsgraden i islamofobien blekner sammenlignet med den blodige kristofobien som preger muslimske majoritetsnasjoner over hele verden. Den konspirative tausheten som man møter disse utslagene av religiøs intoleranse med, må stanse. Intet mindre enn kristendommens skjebne – og til syvende og sist alle religiøse minoriteter [blant dem muslimer] – står på spill.[10]
Sammen markerer den etniske rensingen av jøder og kristne slutten på en æra. Det tiltrekkende mangfoldet ved livet i Midtøsten blir redusert til den flate monotonien til en eneste religion og en håndfull beleirede minoriteter. Hele regionen, ikke bare minoritetene, blir fattigere på grunn av dette.
Hva kan folk fra Vesten gjøre – og spesielt kristen internasjonal solidaritet - med dette problemet?
Bare to valg finnes. Å beskytte ikke-muslimer – kristne og andre – slik at de fortsatt kan bo i muslimske majoritetsland eller å hjelpe dem til å reise og gi slipp på sine historiske områder.
Det første valget er åpenbart å foretrekke. Kristne har en uoppgivelig rett til å bli. Men hvordan kan Vesten hjelpe dem med dette? Det krever både vilje fra deres side og en vilje fra muslimenes side til å endre seg. Men ingenting av dette virker særlig realistisk. Særlig når det dreier seg om menneskerettigheter kan ikke demokratiske regjeringer alene ta beslutningene – de trenger bred støtte. I dag synes Vesten uvillig til å ta de nødvendige – som økonomisk og militært trykk – for å bidra til at kristendommen kan overleve i Midtøsten.
Da gjenstår det mindre opplagte alternativet- å hjelpe kristne til å dra og å ha åpne dører for dem. Emigrasjon er en dypt smertefull erfaring, og demokratier vil ha problemer med å skape politikk som gir prioritet til tilhengere av bestemte trosoppfatninger. Til tross for dette og andre negative forhold, er migrasjon et reelt valg, og noe som skjer hver dag.
På denne måten forsvinner de kristne fra sine eldgamle hjem i Midtøsten rett foran øynene på oss.
Noter:
Noteapparatet til denne artikkelen utgjør to sider. Mange av dem viser til dokumenter og andre kilder som er tilgjengelige med linker til Internett. Av praktiske og plassmessige hensyn er derfor alle notene til denne artikkelen tilgjengelige på artikkelens internettadresse. https://www.danielpipes.org/18082/dhimmis-no-more
