Daniel Pipes som er president for the Middle East Forum deltok 11. januar i et debattpanel om den israelsk-palestinske fredsprosessen ved the Heritage Foundation i Washington DC, sammen med fremtredende amerikanske politikere som Ron DeSantis, Elliot Abrams og James Phillips. Det følgende er et redigert utskrift av diskusjonen.
Mitt svar på spørsmålet i overskriften er ja. Men jeg foreslår en fullstendig annerledes tilnærming til spørsmålet enn det som er vanlig i dag.
Den eksisterende tilnærmingen ved hjelp av en "fredsprosess," som går 30 år tilbake i tiden, fungerer ikke. Den kan forbedres, slik Trump-administrasjoner gjør, men til syvende og sist vil den bryte sammen fordi den avhenger av palestinsk aksept av Israel, noe man ikke har greid å få i stand, og som heller ikke kommer i stand. Det er dette problemet man er nødt til å ta opp. Det er et problem som ikke kan behandles ved hjelp av diplomati. Det må tas opp på en helt annen måte. Jeg vil gjerne gå litt tilbake i historien før jeg foreslår den nye tilnærmingen.
La oss vurdere to grupper med tre årstall i hver gruppe. De første tre er 1865, 1945 og 1975 som markerer slutten på Den amerikanske borgerkrigen, slutten på Den annen verdenskrig og slutten på Vietnam-krigen. Alle de krigene endte med en konklusjon. Krigshandlingene sluttet og ingenting mer fulgte. Sydstatsregjeringen oppsto ikke på ny. Tyskerne forsøkte ikke på ny å erobre Europa og amerikanerne vendte ikke tilbake til Vietnam.
De neste tre årstallene er 1918, 1953 og 1967 som markerer slutten på Den første verdenskrig, slutten på Korea-krigen og slutten på Seksdagerskrigen.[1] Disse krigene endte uten konklusjon. Tyskerne forsøkte på ny. Korea-krigen kan starte igjen når som helst, og fiendtlighetene begynte igjen mellom araberne og Israel.
Forskjellen mellom disse to gruppene med årstall ligger i taperens opplevelse av nederlag. I den første gruppen forekom den opplevelsen, men ikke i den andre gruppen. Å tape en runde i en krig er ikke det samme som å føle seg slått. Nederlag betyr at taperen gir opp sine krigsmål. Det er hva vi amerikanere opplevde i 1975. Seier innebærer å påtvinge fienden ens vilje. Fienden gir opp og vinneren tar makten.
 Fra venstre: Gen. Robert E. Lee gir opp i rettsbygningen i Appomattox i 1865, gen. Alfred Jodl undertegner den tyske kapitulasjonen i 1945, USA evakuerer Saigon i 1975. |
Anvender man denne analysen på den palestinsk-israelske konflikten, finner man at gjennom 45 år, fra 1948 til 1993, gikk Israel for seier. Deretter, dvs. etter undertegningen av Oslo-avtalene, har Israel ikke gjort det. Israel har forsøkt forskjellige andre tilnærminger – ettergivelse, ensidig tilbaketrekning, brannslokking, men har ikke gått for seier.
Fredsprosessen har i de årene vært dominert av vekt på diplomati – på en antakelse om at det PLO-leder Yasser Arafat sa på plenen foran Det hvite hus i september 1993 var gyldig – at palestinerne nå aksepterte Israel, at krigen var over. Men det var den ikke og det er den ikke. Krigen fortsetter. Derfor: Hva som trengs er en tilnærming som konfronterer det ureduserbare problemet med palestinsk avvisning.
Palestinsk avvisning går et århundre tilbake i tiden. Det innebærer å si nei til sionismen, til jødene og til Israel: Ingen politisk kontakt, intet økonomisk samarbeid, ingen personlige forbindelser. Riktignok har avvisningspolitikken raknet og er ikke så rendyrket som den var for hundre år siden, men den er fortsatt en politisk kraft og utgjør problemets kjerne. Den må konfronteres.
Og, som min meddebattant Elliott Abrams påpekte, er der en villfarelse blant palestinerne som skyldes dårlig lederskap, internasjonal støtte, islamsk doktrine og forestillinger om mentaliteten til de israelske sikkerhetstjenestene, – om at palestinerne kan nedkjempe Israel, – at de kan få den jødiske staten Israel til å forsvinne. Den fantasien må brytes ned.[2]
 Fra venstre: Tyskerne gir opp I 1918, nord-koreanerne undertegner våpenhvile I 1953, Seksdagerskrigen ender formelt i 1967. |
Det er dette USAs regjering som stormakt må forholde seg til. Jeg foreslår at de bør velge en politikk som oppmuntrer Israel til å vinne. Til å vinne, akkurat som i 1865, 1945 og 1975 for å få slutt på konflikten ved å få palestinerne til å forstå at spillet er slutt og de tapte. Når de virkelig er opprørt kan de skrive leserinnlegg i avisen: Vi har fått nok av FN-resolusjoner mot Israel, nok av militær oppbygging, nok av BDS-kampanjer. Vi har fått nok – det er over!
Jeg håper at en amerikansk president, den nåværende eller en i fremtiden, vil si til sin stab: "Dere vet at diplomatiet ikke fungerer. Vi har holdt på med dette i tiår og det leder ingensteds hen. Finnes det et alternativ?" Og ja, det vil bli et alternativ som vi kaller seier for Israel.
Som dere hørte fra representanten Ron DeSantis, så er han formann i Kongressens gruppe "Seier for Israel" som nå har 32 medlemmer. Der er 26 medlemmer i det israelske Knessets tilsvarende gruppe. Vi har nettopp begynt denne virksomheten i Washington og Jerusalem. Vi bygger opp en politisk og intellektuell basis ved å gi foredrag, igangsette studier som bygger opp denne ideen som et alternativ til det eksisterende paradigmet.
La meg understreke at dette er en tilnærming og ikke en politikk. Vi snakker ikke om en eller to stater. Poenget er at Israel må overbevise palestinerne om at det er over. Konflikten er løst av det objektive faktum at Israel er en blomstrende, mektig stat, mens palestinerne har undertrykkende og dysfunksjonelle ledende organer. Det er en langvarig prosess. Målet er ikke å endre politikk på noen måneder, men det er med tiden å sette noe annet på bordet som er i overensstemmelse med historien. Man stanser ikke kriger gjennom forhandlinger. Tenk på Vietnam: Den krigen endte ikke gjennom diplomati, men ved at den nord-vietnamesiske hæren kom inn og tok over makten. Kriger slutter når den ene siden gir opp.
Vi har nære forbindelser med Israel. Som representanten DeSantis sa, så har vi felles interesser og et felles moralsk grunnlag med Israel. Derfor bør vi hjelpe Israel med å vinne.
Ironisk nok kan palestinerne, straks de har gitt opp krigen, gå i gang med å bygge opp noe godt. Når de har forlatt det avskyelige, vrangvillige målet om å utslette den jødiske staten, kan de bygge sitt eget land, økonomi, samfunn og kultur. I det lange løp vil palestinerne endog oppnå mer enn israelerne. Israelerne vil ikke bli drept på veien til pizzabaren og de vil ikke bli møtt med en storm av fiendtlighet i FN og andre steder. Men israelerne har allerede et godt liv. Palestinerne har ikke det. De lever i undertrykkelse og fattigdom. De vil bare bli i stand til å bygge sin egen velstand når de gir avkall på avvisningspolitikken og går videre til noe konstruktivt.
Derfor håper jeg at du vil slå følge med oss i the Middle East Forum og være med på å fremme denne tilnærmingen, sammen med dine politiske representanter, intellektuelt og på annen måte. Denne tilnærmingen representerer et nytt paradigme som leder oss ut av den "fredsprosessens" hengemyr som ikke fører noe steds hen og faktisk er kontraproduktiv.
Forholdet mellom palestinere og israelere er verre i dag enn det var for 25 år siden da Oslo-avtalene ble undertegnet. Derfor trenger vi å tenke nytt. Jeg foreslår dette som en måte å nå den "endelige avtalen" på.
